Hjem Opp Kommenter

Rhinen i flammer
 

[Under Construction]

Hjem
Opp

 

Rhinen i flammer.

1. Det tyske hjørnet.

Lorelei-klippen er for tyskerne det Besseggen er for oss nordmenn. Urgermanske myter, gjenskapt i operaer av Wagner, maner fram bilder av riddere og gullskatter mot en bakgrunn av voldsomme elvevirvler under mørke fjellsider.

Og dette dramatiske landskapene ligger midt i Rheinland-Pfalz, selve himmeriket for oss som reiser med bobil. Opp gjennom åra har vi vært gjennom dette flodlandet mange ganger i våre ombygde folkevognbusser, men alltid i fellesferien. Men i år hadde kona og jeg mulighet for ferie samtidig i september, og da dukket en gammel drøm opp igjen: oppleve “Rhinen i flammer” ved Lorelei. Og hjemturen kunne vi legge om Frederikshavn, og få med oss “Skagen-treffet” helga etter.

Dette var i midten av august, og vi heiv oss på telefonen til den danske bobilforeningen. Men: sorry, turen var utsolgt… i februar! Skitt au, vi har jo bobil, og da har vi alltid nye muligheter. Vi finner vel alltids et sted å stå langs Rhinen, og i verste fall har vi jo med sykla; vi kan sykle de siste kilometra og se det hele fra bredden! Så vi pakka bankkortet og dro.

Vi har de siste åra benytta Color-lines triangeltilbud, Oslo-Kiel nedover, og Frederikshavn-Oslo tilbake. Med vår lille bil kommer hele turen, med god lugar nedover og det hele, på under tre tusen. Og dansegærne som vi er: dans begge veier!

Det blei en fantastisk tur nedover torsdag: topp orkester, flatt hav og en solnedgang av de helt store! Fredag morgen var vi i Kiel 9.30, ferdig uthvilt. Inn med GPS’en, og klare for Autobahn. Det er noe eget hver gang  Tysklands brede motorveier åpner seg og ferieturen for alvor starter; det kribler i høyrefoten! Men med 80 hester og full bil er det best å holde et halvt øye på turteller’n, Caravellen trives best i 120. Høstsola skinner, men brenner ikke som den gjorde i sommer. Og veien er nesten tom for biler på denne tida, langt fra fellesferie-rushet vi er vant til! Vi må ta oss sjøl i nakken for å ta en pause etter et par timer, men kjenner at det gjør godt å strekke seg litt, særlig for dansebeina!

“Skal vi koke eller kjøpe?” - det klassiske kaffespørsmålet. Men tankstellenes herligheter frister, og vi merker at vi er sultne. Det ble fullt, nord-tysk koldtbord, med isbeger og to kaffe til hver. Og til halvparten av norske priser, sjøl her langs autobahn. Fire timer til, og magen krever middag, sjøl om det bare er halvannen times kjøring igjen vårt første mål. Og det blei en herlig - og lang - middag. Med den følge at vi først ruller inn i Koblenz nærmere 20 på kvelden.  Roter oss først inn i ei blindgate og rygger nesten inn i en tysk bobil som ligger kloss bak. De bare ler og vinker til oss, og peker på sin egen GPS, som tydelig har samme gamle kart som vår. Så “Ruten blir omberegnet”, og vi kommer trygt fram til campingen Rhein-Mosel-Freizeit. Plassen har en spektakulær beliggenhet ved Deutsche Eck, det tyske hjørnet, der Rhinen og Mosel møtes. Vi står helt ute på spissen midt mellom flodene, og ser vi over Rhinen, ser vi rett opp på Ehrenbreitfestningen, og  tvers over Mosel er det enorme keisermonumentet over Tysklands samling. Begge flombelyst i den begynnende skumringen. Jeg kjører opp til bommen og hopper ut, da får jeg øye på ei lita tavle: “Voll. Geschlossen.” Nei! Vi var passe trøtte nå, og sugne på denne fine plassen. Men jeg vil da hvertfall spørre! Resepsjonen er en liten kiosk, foran sitter to par og nyter sin aftensvin. “Har du bare den lille der?” spørres det, mens de nikker mot bussen. Håpet stiger. Jo, den skal de da få klemt inn! “Hast du Euro-kontakte?” Til og med strohm blei det ordning på! Skåret i gleden var den tyske kameraten som hadde fulgt etter oss, de måtte rulle videre. Forhåpentlig hadde de kortere reise bak seg.

Og så blei det nok en solnedgang, denne gang over de forente tyske elver med en duggfrisk Mosel (mit predikat) i hånda, i gemütlich samtale med med vertsfamilien ved stammtisch’n. Fergebillett til Rhinen i flammer? Morgens, svarer de ved bordet. Rheinländerne er kjent for en mer avslappet holdning til livet enn sine landsmenn fra Preussen og Bayern. Og med det måtte vi la kveldssola sende sine siste stråler gjennom de runde vinglassene!

 

 

 

 

2. Den flammende Rhinen!

Neste morgen sto jeg klar da resepsjonen åpna, de var ikke helt på minuttet. Flott med litt slingringsmonn i ferien, men nå var vi spente på båtturen! Etter hvert kom sjefen ruslend ut med en kaffekopp i hånda, så meg .. og dura tilbake inn i kiosken igjen -?. Men kom straks tilbake iført et stort glis, mobil og en bærbar pc! Satte seg, skrudde på elektronikken og slo et nummer, mens jeg prøvde å virke like rolig og avslappa som ham. Så forsvant smilet hans, og jeg hørte -Ach so! Ja, ja, det var det, tenkte jeg og skulle til å gå. Men han vinka meg ned i stolen: -Es gibt viele! Han jobba seg ned gjennom lista, til slutt var det bare et skip igjen. Nok et nein, aber.. Hvor mange var vi? Bare to? kunne vi ta et bord i kroken ved baren? Vi kunne!

Tilbake til bilen med de gode nyhetene, kaffen var nytrukket og sola sto opp bak Ehrenbreitsteinfestningen (pust ut). Verden var et ok sted!

 

Båten gikk 1700 fra Pegelhaus på Rhinpromenaden, masse tid til å kikke på Koblenz først. Det gikk en liten pram “etter behov” over Mosel, fra campen og rett til Deutsche Eck. Herfra rusla vi sydover langs Rhinen, et nydelig parti under skyggefulle trær, og med alle de boder og kiosker som ei skikkelig turistfelle med respekt for seg sjøl bør ha. Men stemningen var rolig og god, ingen selgere som maste og ropte, hele promenaden lyste av sjelefred. Etter noen hundre meter dreide vi inn i gamlebyen langs Rheinstrasse, og plutselig var vi inne i en annen verden; det kokte! Folk overalt, gjøglere, gateselgere og musikanter, men ingen tiggere. Sakte men sikkert forserte vi horder av glade mennesker - skulle alle se flammene? Vi forsto etter hvert at det var minst tre andre arrangementer i Koblenz den kvelden, bl.a. “fest for godt voksne mennesker”!! På torgene var det mer musikk, på det første naturligvis et skikkelig hornorkester, på det neste en stor scene med to unge damer som sang Beatles, Mozart og Abba! Skolerte, vakre stemmer smalt mellom de gamle husveggene på Jesuitenplatz.

Men tida fløy, og vi hadde fått streng beskjed om å møte 16.45 presis, så vi måtte ta avskjed med folkelivet i sentrum. 1640 var vi ved Pegelhaus, men… tre forskjellige ubemannede brygger, og ingen hadde navnet på vårt skip på skiltet. For sikkerhets skyld het båten vi skulle med det samme som området: ”Deutsche Eck”! Ikke så enkelt å spørre da. Så glei tre tyske skip samtidig inn til hver sin brygge, til sammen telte køene flere hundre håpefulle passasjerer, og nå var det snakk om sekunder! Smått stressa spurte vi ivei, og fikk på minst fire forskjellige språk til svar at ingen egentlig hadde peiling på hvor de skulle stå. Så dreide alle tre skipa samtidig, og navna blei synlige. De fleste oppdaga at de sto i feil kø, panikk og kaos, en paraply i vannet men ingen liv gikk tapt, alle beholdt humøret og livsmotet, og alle kom om bord i sine respektive skip!

Og JA, det så lovende ut! Hvite duker på alle bord, blomster, servietter og høye stetteglass. Samtidig som vi la fra, spilte musikken opp med gamle tyske svisker, og allsangen ljomet over floden. Sakte glei vi nedover, tre hvite båter pent på rad, sjøl om strømvirvlene gjorde at vi av og til seilte litt sidelengs. Langs bredden folk som solte seg eller fiska, unger som leika. Og alle vinka og ropte hilsener til oss da vi passerte. Så kom det vin på bordene, og et herlig koldtbord, og stadig flere skip både for og akter. Det ble spist og drukket, sunget og danset, skålt og vinket, mens det stadig blei trangere på Rhinen mellom skipene fra “Den hvite flåte”. Og plutselig blei det slått bakk i alle maskiner, og 70-80 kapteiner gjorde - etter en landkrabbes oppfatning - en utrolig innsats for å holde alle skipa på tilnærma fire rekker rundt Lorelei-klippen. Her er Rhinen på sitt aller trangeste og strømmene på sitt strieste, og det må ha vært en teaterdekoratør som som har plassert borgene på begge fjellsidene her!

Mørket senka seg, og vi tenkte på den vakre Lorelei som nattestider gjerne viste seg lettere antrukket på klippen, mens hennes vakre sang lokket uskyldige frakteskippere lukt i strykene, århundre etter århundre.

Og så smalt det. Fire skudd fra St. Goar så det rista i fjellsidene! Og så fire svar fra St. Goarshausen på den andre sida, og så var det i gang. Den ene sida overgikk den andre, de gamle borgene så virkelig ut som de var i en kjempebrann; perfekt bakgrunn for fyrverkeri mens Wagner tordna ut fra høyttalere på begge breddene. Avslutningen var et crescendo av av lyd, lys og farger; borgene var opplyst av  bengalske kjempefakler, og så kom det en brennende foss ned begge fjellsidene!

Og så plutselig var alt helt stille. Til applausen brakte løs fra alle titusener tilskuere, både på skipa og på de tettpakka breddene. Men det var nok flottest å oppleve det midt ute på Rhinen!

Så spilte musikken opp på båtene igjen, skipperne utførte nye mirakler med å snu alle disse lange farkostene midt i de kraftige strømvirvlene, det ble skålt og vinka, og så var det dans etterpå, til langt inn i natta.

Vil jeg anbefale det for andre? Tja, smaken er jo som baken, delt altså. Noen liker teater og dramatiske kulisser, masse folk og god stemning, andre vil kanskje synes det blir voldsomt og kunstig.

Vi kjøpte det hvertfall med hud og hår!

 

3. Rüdesheim.

Søndag morgen, på tide å lette anker og seile videre sørover.

Men først spoler vi litt tilbake: Vi ankom jo Koblenz i skumringa fredag kveld, og neste morgen oppdaget vi at vi hadde stilt oss lovlig nær en tysk bobil - og inngang mot inngang. Beboerne var i ferd med å rigge til utendørsfrokost, og vi hilste og beklaget den tette parkeringen, vi skulle straks snu bilen og flytte oss lenger unna. Men nei, de var bare glade for selskap, det var halve moroa med camping, og snart gikk praten livlig mellom frokostborda. Ja bord, de hadde et lite ekstrabord som vi lenge hadde vært på jakt etter, hvor hadde de fått tak i det? Utafor Roma i fjor. Ja, ja.

Neste morgen hadde vi atter en hyggelig fellesfrokost med Christel og Werner, som de het, før vi måtte klargjøre for avreise. Minutter før bommen stengte var det en hjertelig avskjed og… ein kleines geschenk! Bordet! Nytta ikke å avslå, de kom sikkert til Roma igjen snart; pensjonister eide sin egen tid og vi måtte ikke fornærme dem og… Ja det campinglivet. Velkommen til Norge! Utveksling av adresser og nøkkelen i tenninga. Rakk akkurat bommen.

Mittelrhein.

Rhinens sjarmøretappe dette, små landsbyer bak hver elveslyng og borger på hver åskam, drueranker og fred og ro. Og så campingplassenes dronning, Campingplatz am Rhein i Rüdesheim. Inngangsportalen med hånddekorert tårn og gårdsplassen er innredet som et vingods med springvann, svære vinfat og gamle druepresser, og langsmed klukker Rhinen forbi. Imponerende, like fint som websida deres!

Fra campen går en promenade langs elva, ti minutter å gå inn til Drosselgasse. Den går under en allè av lønnetrær, og det var vi glade for - halvveis inn åpna himmelen seg, og det bøtta ned! Inne i sentrum var det mørkt og stille i uværet, bortsett fra i Drosselgasse. Her var det fullt av folk, lys og musikk, og vi gikk etter den beste dansemusikken. Den fant vi midt i smuget, og før maten kom på bordet, hadde vi dansa oss tørre. Lokalene var dominert av reiseselskaper; amerikanere, dansker og svensker. Bestillingene var store, og det var serveringa også! Maten kom inn på svære fat, båret på staur mellom to kokker i størrelse XXL, med stortromme foran og blåsere bak, og etter hvert hang alle gjestene seg på, marsjerende og syngende!

Det blei enda en natt med dans inn i de små timer. Ute hadde det klarna opp, og tilbaketuren gikk i måneskinn som blinka tilbake fra    bølgene.

 

 

 

 

4. OVER HØNSERYGGEN TIL TRIER.

Aner ikke hva Hunsrück betyr, men synes dette var et godt forslag til fornorsking!

 På vei til Rüdesheim hadde vi passert mange idylliske småplasser, og etter å ha kjøpt litt lokalt snadder i byen, dro vi noen kilometer tilbake og tok en deilig picnic med elvebredden. Det var litt duskregn så det blei innendørs, men med den breie skyvedøra åpen, følte vi at vi nesten satt helt nede ved elvebredden. Ja, dette bobillivet! Det gikk en Autofähre rett ved, og GPS'en insisterte på å starte turen til Trier med båt. 10 minutter over til neste landsby, og så rett vest. Det vil si, ikke så veldig rett, nei. En smal vei slynget seg i kriker og kroker opp en bratt åsside, frodig og mørk skog bare avløst av noen få, enkle småbruk. Vi krongla oss fram på mindre og mindre veier, utrolig hva den lille skjermen på dashbordet veit om! Oppe på platået var det skikkelig surt, store klimaforskjeller her! Og midt oppi der et helt nyåpna kjempesupermarked, med kjempesuperåpningstilbud. Far kikker forsiktig bort på mor: dette er vel ikke noe....?

Tre timer seinere var vi på veien igjen. Atter en gang rimelig seint inn på destinasjonen. Men på campingplassen i Trier var det god plass, og vi har jo ferie,så hva gjør egentlig det? Også denne plassen lå idyllisk til, rett ved floden. Og sanitærbygningen var ny og fin. Allikevel var det liksom noe som ikke helt stemte for oss. Kanskje at informasjonen var ei lita, nedslitt pølsebu, at strømmen bare var ledninger som lå og slang uten lokk, og at gresset burde vært klippet for lenge sida? Eller kanskje helst at de fleste ikke hilste tilbake når vi nikket til dem. Vi rakk en kveldstur langs elva, og så at det lå en svær stellplatz vegg i vegg med campen. Og den så i grunnen mye mer velstelt ut!  Da vi dro neste dag, fant vi ut at stellplatzen kosta 10 euro mindre en campingplassen, og for en euro pr. gang var det også adgang til sanitærbygningen med WC, dusj, tømming og fylling. Så det er ikke tvil om hvor vi står neste gang i Trier.

Og det er en flott by! Grunnlagt av keiser Augustus (han som sendte bud, veit dere), og romernes sterkeste befestning i nord for Alpene. Det blei den etter at de led sitt største nederlag noensinne; Hermann het høvdingen som greide å samle alle de germanske stammene og utslette 30 000  elitesoldater i de myrlendte skogene i Teutoburger Wald. Historiens første kjente eksempel på vellykka geriljataktikk! Og det var første og siste gang romerne prøvde å krysse nord for flodene. Til gjengjeld satte de seg altså så grundig fast på sørsida, at det fortsatt finnes utrolig mange minnesmerker igjen etter dem her! Det kanskje mest imponerende er Porta Nigra, den svarte port, byporten i Nord. Massiv og voldsom skulle den holde Hermann og hans etterkommere vekk, og sjøl idag gjør den et kraftig inntrykk!

Vi kjørte inn i sentrum, og fant ganske raskt en parkeringsplass - kanskje ikke like enkelt i sommerferien? Fra porten gikk vi Simeonstrasse opp til Hauptmarkt (Stortorvet) og så hadde vi domkirka inn til venstre. Egentlig to svære kirker som er bygd sammen, og forøvrig oppå det ennå eldre romerske keiserpalasset (jada, den romerske keiser’n bodde faktisk her i 100 år!). Romerne har etterlatt seg mye rart i dette området, og ikke minst: vin!

 Vi kobla ut GPS'en, og kjørte sakte oppover Mosel mens vi lot blikket hvile på de tette vinrankene i terrasser oppover åssidene. Den ene vinmarken etter den andre skreiv sine navn med store, hvite bokstaver: Trittenheim, Neumagen, Minheim, Wintrich, Mülheim, Bernkastel - noen kilometer mellom hver smak! Det er jo et eget fag, dette med viner. Hvert vinland har sine systemer for kategorisering, ofte hver region! I Rheinland-Pfalz er regelen at kvalitetsvin er sortert etter hvor den kommer fra, hvor seint (og høyt) den er plukket, og hvor velsortert den er. Qualitetswein mit prädikat har visse særpreg som må oppfylles, Spätlese er plukket seint på høsten, Auslese er nøye håndplukkede druer, Eiswein har bokstavelig vært ute ei vinternatt, det er druene som har overlevd den første frostnatta. Dyr og god dessertvin! I tillegg er vinen delt inn etter søthetsgrad: trocken, halbtrocken og - sjarmerende nok: lieblich(elskelig i betydningen søt.) Sekt heter det når korken går i taket, altså tysk "champagne". Det er mye mer å si om dette, men prøv ikke å briefe med det i selskaplivet, en ekte vinsnobb veit at tysk hvitvin er noe skvip. Men hvordan finner vi så en god vin? Det er bare en måte, og det er å smake. Og det gjør man her - står det Weinproben, er det bare å dra til brekket og hoppe ut. Problemet er jo at det står det overalt! Og hvordan kjenner vi igjen en god vin? Etter mange års prøving kan vi trygt si: Den gode vinen er den du liker best sjøl! Kanskje legge til at skal du drikke den til mat, smaker det gjerne bedre med en litt tørrere enn den du bare skal kose deg med.

Kom også til å tenke på en regel for skikk og bruk som jeg lærte i mine år i transporten: Rødsprit til kjøtt, white-spirit til fisk.

5. Oppover bobilfloden.

Vi tok det pent oppover fra Trier. Ikke fordi vi var slitne, men fordi vi ikke ville gå glipp av noe her langs Mosel. Artig å reise her nå som sommerferien var over i alle land - nå var det fritt fram for pensjonistene. Og dem var det mange av her nå! På alle hoteller og pensjonater, gående langs elvebredden, syklende, restaurantspisende og dansende - tyske (og nederlandske) pensjonister veit mye om det gode liv! Men først og fremst og framfor alt var de i bobilene sine! Det gikk ikke mange kilometerne mellom hver camping- eller stellplatz, og på alle var det bobiler, av alle merker, størrelser og årganger. Et halvt dusin her, flere hundre der. Lurer på hvor mange tusen det kunne være til sammen? Og samtidig er Mosel så lang og frodig, at bilene ikke på noe vis dominerte synsinntrykket. Det er godt å hvile øynene på  den rolige floden, bølgende åser, på vinranker og små landsbyer, selv borgene virker mer innbydende

Enn avskrekkende!                         

              

Vi måtte gjøre en stopp i Bernkastel-Kues, vår favorittby ved Mosel! Langtidsparkeringen hadde  èn del for privatbiler, og èn for bobiler. Og ellers er det bare en trivelig liten spasertur til en fin campingplass på ei øy (med bilbru!). Denne gangen var vi her bare for å spise lunsj, så vi gikk over den gamle brua og opp til torget. Her er en av de fineste plassene i Tyskland, for dem som liker bindingsverk! En flott drikkefontene og Tysklands smaleste hus, setter prikken over i’en på denne 400 år gamle arkitekturen. Ved siden av restauranten går det et smalt smug, og her hadde vi en opplevelse på vår første tur uten barn for noen år tilbake: Vi kom seint en lørdagskveld, og restauranten var helt full. Men i smuget hadde en italiensk familie rigga til en pizzeria med tre bord! Levende lys og hvite duker under åpen himmel, far var hovmester , junior kelner, og mor satt ved det innerste bordet og gjorde opp dagens regnskap. Klar stjernehimmel - Lady og landstrykeren live!

Neste år var de vekk igjen, men siden har vi alltid fått bord på restauranten!

Et minne til fra Bernkastel, mye lenger tilbake: datteren vår var tre år, og vi trilla henne tilbake til campingen etter restaurantbesøk. Det blir jo så tidlig mørkt her nede, og denne kvelden var i tillegg overskya. Kaia satt i ei lita sportsvogn, og så i motsatt retning av oss. Plutselig roper hun: “Se på slottet i himmelen!” Vi snur oss, og høyt på åsen over byen  skinner borgruinen Landshut som gull i flombelysningen. Åsen er helt svart og usynlig, så det ser ut som den henger i løse lufta! Synet sitter i hos Kaia den dag i dag.

Videre oppover, dagens mål er Cochem, med sin Reichsburg og  mange vinkjellere. Men campingen her ligger litt for langt fra sentrum, og vi finner ingen stellplatzer. Noen kilometer tidligere har vi passert  en  liten landsby med en herlig Moselpromenade inn fra campingplassen, og vi drar tilbake. Campingplassen heter Zum Feuerberg, og landsbyen Ediger Eller. Promenaden går langs noe som ser ut som velstelte kolonihager, og vi går gjennom et lite, gammelt  vakttårn og krysser gata. Så er vi i sentrum - en halv kilometer med små, rolige restauranter og vinkjellere. Vi vil se litt mer, og går opp i bakgatene: springvann, portaler kledd i vinløv og gamle smijernslykter er belønningen. Og en liten, fin restaurant: Christoffel i Hochstrasse 24. Paret som driver den er veldig hyggelige, og menyen får magen til å gråte av forventning. Vi bestemmer oss for “argentinsk” biff og Rotbeerenparfait - lokale retter, tiltross for de utenlandske navna. Mens vi venter, ber vi om weinproben- vi har en følelse av at dette huset leverer kvalitet. Rieslingdruer, naturligvis, og halbtrocken. Vi starter med tre spätlese, og så  tre auslese. Skyller med vann mellom, så ikke smakene skal flyte sammen. Alle var flotte, men vi er heldigvis enige om den ene spätlesen, så vi bestiller 6 flasker. Og 2 sekt fra samme åkern, takk for nye tollregler i Norge! Pluss et par eiswein til gaver på reisen. Blir mye å bære hjem i natt? Åneida det blir brakt til campen neste morgen, kein problem, og kein extra, bare hyggelig! Og så kom biffen, voksen i størrelsen, mør så den smelta på tunga og  herlig kraftig krydra. Dessertens “røde bær” viste seg å være villfersken, høsta øverst i den samme åsen som vinen vår, og parfaiten var toppa med friske bær og frukter fra egen hage, frosset og rulla i sukker! Smakte det? Familien bodde i etasjen over, og de må ha satt pris på skrytet vårt, for bestemor kom ned og ga Åse Berit en klem!

Vi tør ikke tenke på hva alt dette ville kosta i Norge, her slipper vi unna med en brøkdel.

 

Kanskje det egentlig er best sånn?

 

6. Maastricht.

 Mens vi nyter dagens ferske rundstykker og morgenkaffe, ser vi at det klarner opp etter de siste dagenes gråvær. Fra stativer og garasjer hentes det fram sykler på campen; ser ut som alle har med tohjulingene her langs Mosel! De første har alt pakka picnickurven og er i ferd med å stige opp. Dagens planer synes klare for oss også. Men Åse Berit sitter og tenker: nå er det tre år siden sist vi besøkte Corrie! For 35 år siden jobbet de sammen på et pleiehjem ved Zürichsee i Sveits, Corrie er fra Maastricht i Nederland, og vi har besøkt hverandre jevnlig alle disse åra. Vi teller på knappene - skal sykla få sitte bakpå bilen hele denne ferien? Det er torsdag, og lørdag skal vi være på vårt første bobil-treff på Skagen, så vi må velge. Flokker av syklister begynner å rulle forbi på den flate, fine Mosel-sykkelruta som går mellom campen og floden. Men gammelt vennskap vinner - Christoffel svinger akkurat inn porten med vinen, og vi deler den siste kaffeskvetten med ham før vi sjekker ut.

Da vi tar et vemodig farvel med Mosel for i år, har de første syklistene brettet ut pleddene sine eller funnet plass på en av benkene med ost, frukt og vin mens sola speiler seg i vannet.

Det bærer opp i høyden igjen, denne gangen over Eiffelfjella på spennende småveier, før vi treffer A60 og durer inn i Belgia. Så vidt utenom Liege, og vi kommer til Corrie akkurat passe til et godt, hjemmelagd Limburgsk bondemåltid. Corrie vokste opp på en bondegård, og der lærte hun at middagen består av minimum suppe, hovedmåltid og ost og dessert, og man sitter lenge ved bordet! Gamle minner friskes opp, og det serveres vin fra Maas, eller Meuse som floden heter i Belgia der druene er høstet.

Neste dag får vi se de store forandringene som er gjort her på østsiden av elva siden vi var her sist - en ny bydel har vokst fram i det gamle fabrikkområdet. Her lå nemlig Sphinx-fabrikken med sine mange tusen arbeidere, og her bodde folk tett gjennom 150 år. Og hva lagde disse arbeiderne? Uten å være grov kan jeg trygt si: det som vi d…. i! Kanskje den halvparten av dere som står i spesielle stunder også har sikta mot et liten, blå sphinx noen ganger? Men nå er altså både fabrikken og boligene vekk, og her har det kommet en utrolig nok virkelig fin drabantby, med spennende arkitektur, masse lys, luft og grønt, torg samt et kultursenter med masse minner fra fabrikken og arbeidernes liv utstilt. Ei ny bru, bare for fotgjengere og syklister går herfra over Maas, og så er vi midt i gamlebyen.

I år fikk vi kikka nærmere på to kirker, den første var katedralen bygget til ære for sant Sirvas, Maastricht’s skytshelgen. En flott       bygning, men særlig skattkamrene tok pusten fra oss. Helgenskrinet, på størrelse med ei likkiste og lagd som ei kirke i det pureste gull, besatt med edelstener på alle bauger og kanter var kanskje det aller mest imponerende. Men her var kinesiske silketøyer og gullbroderte veggtepper, smykker og små og store kunstgjenstander; vi kunne brukt hele dagen bare i kjellerne her!

Men det er så mye å se i Maastricht, og Corrie insisterte på at vi også skulle få med oss klosteret og kirken til Vår hellige Frue    (forsøksvis oversatt), som de troende katolikkene hadde fått ombygd til et eksklusivt hotell! Forhåpentlig var det flere besøkende  der nå! I hvert fall var vi mange nysgjerrige som gikk og gapte med hodet bakover. Hotellinnredninga var bygd som løse moduler inne i den flotte, eldgamle bygningen, og overskuddet av driften ga mulighet til å rehabilitere interiøret. Når dette var gjort, kunne modulene fjernes, og kirka atter tas i bruk til sitt egentlige formål!

 

 

 

 

7 DET ER DEJLIGT…

Det er fukt i noen øyekroker når vi sier farvel til Corrie, blir det flere år til neste gang også? Noen luftige planer for neste sommer legges av damene, mens jeg taster inn Flensburg på elektronikken. Jeg får innstendige råd fra maskinen om å dra nordvest for Ruhr-området, og jeg lurer på om GPS’en også har forsøkt å dra tvers gjennom. Det har hvertfall jeg, så jeg sier meg enig, og følger Maas oppover mot Venlo, så Nijmegen og Arnhem, før vi krysser og kommer inn på A1 ved Apeldoorn. En utrolig fredelig og rolig  rute, for bare noen få mil østafor er det den reine galskapen for en stakkars nordmann. Ruhr-området er mitt verste mareritt, men Hamburg er en god nummer to! Derfor er planen å komme gjennom byen seint på kvelden, men vi starta for seint. Klokka ett på natta begynner øyelokka å bli tunge, og da vi ruller bilen inn på et tankstelle og oss inn i dynene, er det fortsatt noen få mil igjen.

Neste dag krysser vi fingra, det hender vi kommer levende gjennom på dagtid også! Jeg taster inn Holstebro, og det søkes etter satellitter. Imens ruller jeg ut på autobahn, det tar gjerne litt tid med COOP-elektronikken, tenker at den kosta tross alt bare drøyt et par tusenlapper, så… Men nå tar det veldig lang tid? Vel, det er jo kurant rute, kunne finne fram her i søvne. Åse Berit sovner også, og jeg er spent på formiddagstrafikken. Greier ikke helt å holde fingra fra den lille skjermen, prøver “soft reset” mens jeg kjører. Det skal jeg egentlig ikke, masse advarsler på bruksanvisning og skjerm mot det! Men jeg har jo øya på trafikken, dette går jo greit, der er et dreieck, Kiel eller Hamburg? Hamburg naturligvis, hva skal jeg i Kiel… OOOPS “stadtmitte” sto det visst.

                   

Ja, så fikk vi oppleve Hamburgs gater da, hele byen fra sør til nord. Som saksopplysning kan jeg fortelle at fredagsrushet ut av denne byen starter faktisk allerede ved 12-tida, og da tar det mellom to og tre timer å tråkle seg gjennom bykjerna på langs. Og vil du prøve dette, bør du være sikker på at ekteskapet er rimelig solid.

Det gikk jo på et vis, det òg. Vi tanker litt før Flensburg, og jeg går en runde med GPS’en opp i lufta og samler satellitter, sånn som vi gjorde med de gamle NMT-mobilene. Og det virker; plutselig er vi tilbake i verdensbildet igjen! Var avstanden mellom Nederland og Holstebro så stor at navigatoren bare ga opp? Nå er vi hvertfall på lufta igjen, og krysser grensa til det dejlige landet.

Men det var sant som det sto: Må ikke opereres av sjåfør under kjøring!!!!

 

Danmark

Så glir vi gjennom den duvende, danske landsbygda; vei  13 mellom Vejle og Viborg. Et landskap som er godt for øynene, kjent land, her er fins både løver og legoer, men nå skal vi bare rolig gjennom. Vi nærmer oss det vakre Søhøjlandet mellom Skanderborg og Silkeborg, her pleier vi ofte å ta en omvei med piknik på Margerittveien mellom Århus og  Holstebro. Har dere forresten besøkt Blommehaven camping sør for Århus noen gang?  Her er Danmark på sitt danskeste; bøgeskover som har ligget urørt fra gammelt av, med turveier, sykkelveier og rideveier, dyreparker, spennende museer og restauranten “Den lille skovmølle” og…

Men vi skal jo ikke dit nå; før Viborg går det vestover, og snart er vi hos Leif og Kirsten. Dem traff vi  mens barna var små på en camping på Nord-Sjælland, som den gang het Heatherhill. Det var i 84, og hvert år siden har vi møttes. Ja, campinglivet har gitt oss mye!

Det blir enda en herlig kveld med “husker du”, beretninger om barn og særlig barnebarn, god mat og vin, før vi rusler ut til våre kjære rullende senger. Ingen sak med gjester som har medbrakt gjesteværelse!

Neste dag skal vi på bobiltreff oppe i Skagen.

 

Men det får bli en annen historie!

Hilsen Erik M.

 

Red.: Da vil jeg takke Erik M. for bidraget, og ser frem til neste Reiseskildring.

 

 

For reklame ta kontakt med webmaster

Send mail to geir@bobil.dk  with questions or comments about this web site.
Copyright©2006-2008 Bobil.dk
Sist endret  11-okt-2011